I regnskap opererer vi med flere ulike prinsipper som setter normen for hvordan bokføringen skal gjøres. Ett av disse er sammenstillingsprinsippet, som sier at utgifter skal kostnadsføres til samme periode som tilhørende inntekt - men hva betyr egentlig det?
Hver gang du kjøper noe som enten skal selges videre eller brukes i bedriften, skal dette kostnadsføres etter hvert som gjenstanden blir forbrukt.
Når du kjøper varer til videresalg, så fører du først varekjøpet, utgiften, for så å periodisere utgiften ved å finne varekostnaden. Varekostnaden sier hvor mye varene som er solgt i en spesifikk periode har kostet for bedriften, altså skal dette beløpet kostnadsføres til samme periode som varenes tilhørende inntekt.
Det samme prinsippet gjør seg gjeldende ved kjøp av anleggsmidler til bruk i bedriften. Her skal kjøpet først utgiftsføres i balansen og utgiften kostnadsføres over tid - gjennom det som kalles avskrivning. Dette blir akkurat det samme som med varekjøpet; utgiften føres først og beløpet kostnadsføres etter hvert som det blir forbrukt.
1/1-2022: Varekjøp.
Varekjøpet føres 10 000kr debet mot varekjøpskontoen og 10 000kr kredit mot leverandørgjeld.
31/1-2022: Resultatmåling for perioden.
Ved slutten av måneden har bedriften bare fått solgt unna halve partiet som de kjøpte inn ved inngang av måneden.
Hensikten med sammenstillingprinsippet er å få en så nøyaktig resultatmåling som mulig. Som i tilfellet ovenfor, var det fortsatt igjen varer ved månedens slutt og disse er tiltenkt solgt senere. Det blir feil å sette én måneds salgsinntekt opp mot tre måneders varekjøp, derfor deler vi opp varekjøpet ved å finne varekostnaden slik at resultatet for perioden blir mer nøyaktig. Slike feil har som tendens til å forplante seg videre i regnskapet, slik at bedriften kan risikere å gå på en skattesmell.
Så når du hører ordet sammenstillingsprinsipp, tenk periodisering av en utgift - altså en kostnad.
