En permittering er en pause i arbeidsforholdet, det vil si den ansatte sies ikke opp, men pålegges å ikke møte til jobb. En permittering kan også være delvis, for eksempel at den begrenses til 50% av normal arbeidstid.
Endringer i markedet kan føre til at en bedrift ikke arbeidsoppgaver til de ansatte, eller ikke har økonomi til å betale for arbeidet. Under korona-pandemien var dette en reell situasjon for svært mange norske bedrifter.
Når problemene anses å være midlertidige, er permittering et bedre alternativ enn oppsigelser, både for de ansatte og arbeidsgiveren. Arbeidsgiveren slipper lønnskostnadene, og de ansatte trenger ikke nødvendigvis finne seg nytt arbeid.
Arbeidsgivere kan ikke permittere ansatte på måfå, men må forholde seg til blant annet arbeidsmarkedsloven, lønnspliktloven og eventuelle tariffavtaler.
Et av kravene er at en permittering skal være midlertidig. Når permitteringstiden er over skal den ansatte møte på jobb igjen, og arbeidsgiveren må betale lønn som vanlig. Det er også et krav at det er sannsynlig at bedriften kommer seg på beina igjen, og at behovet for å permittere de ansatte opphører på et eller annet tidspunkt.
Hvis sannsynligheten er større for at bedriften ikke vil klare å holde den ansatte i jobb og lønn, skal arbeidsgiveren gå til oppsigelser fremfor permitteringer.
En permittering må også varsles. Hovedregelen er at den ansatte skal motta skriftlig beskjed minst 14 dager i forkant. Dette kravet reduseres imidlertid til kun 2 dager ved ulykker, uforutsette hendelser og naturhendelser (f.eks. brann, pandemi, osv.).
Arbeidsgivere har plikt til å betale lønn i den såkalte arbeidsgiverperioden under permitteringen. Per 2022 er perioden satt til 15 arbeidsdager.
Deretter vil den ansatte motta dagpenger på lik linje med arbeidsledige. For å få dagpenger må den ansatte sende inn søknad til NAV.
Arbeidsgivere må rapportere om permitteringen til NAV gjennom Skatteetaten. Dette gjøres gjennom den månedlige a-meldingen som arbeidsgivere uansett må sende inn.
