Når man verdsetter eiendeler i balansen, finnes det flere prinsipper å gjøre dette etter. Bruk av de ulike prinsippene resulterer i ulik verdsettelse av eiendelene og det kan for mange virke uklart for hvilke tilfeller man skal benytte de ulike prinsippene. Denne artikkelen forklarer et av de vanligste prinsippene, laveste verdis prinsipp, og forklarer når dette er aktuelt.
LVP er et viktig prinsipp i regnskap. Prinsippet handler om å være forsiktig i verdsettelsen av eiendeler, slik at man unngår å overvurdere hvor store verdier selskapet har til rådighet. Laveste verdis prinsipps kommer inn som en del av forsiktighetsprinsippet. Som oftest vil laveste verdis prinsipp si at verdien av en eiendel ikke skal føres opp som summen den faktisk er verdt, men heller til summen den ble anskaffet for. I enkelte tilfeller kan dog den realistiske verdien være mindre enn summen som eiendelen ble anskaffet for, og da vil den realistiske verdien gjelde. Laveste verdis prinsipp sier altså at eiendeler skal verdsettes i balansen til det beløpet som er lavest av anskaffelseskosten og den virkelige verdien.
Regelen sier at omløpsmidler skal verdsettes etter laveste verdis prinsipp. Dette innebærer varelager, kortsiktige aksjeinvesteringer og andre verdipapirer som er ment for kortvarig eierskap.
Laveste verdis prinsipp er blant annet til for å gi investorer et ærlig bilde av et selskaps eiendeler. Dersom selskaper kan stå fritt til å verdsette varelageret sitt slik de selv ser det, kan det fort utvikle seg til at investorer vil kjøpe aksjer i selskapet på bakgrunn av at de har høy sum av eiendeler - selv om dette i realiteten ikke er tilfellet. Nevnt tilfelle kalles å villede aksjonærene, noe som er strengt ulovlig. Laveste verdis prinsipp har blant annet som formål å unngå nettopp dette.
