Avskrivning og nedskrivning er to sentrale elementer som du kan komme til å møte på når du fører regnskapet ditt. Disse har til felles at de brukes når en eiendel har tapt seg i verdi og de føres på veldig lik måte i regnskapet. Forskjellen ligger i hvordan verdireduksjonen har inntruffet.
Du fører avskrivning på eiendeler som har tapt seg i verdi på naturlig vis, det vil si at det ikke har skjedd noe uforventet som har redusert verdien til eiendelen. Et eksempel er hvis du kjøper en varebil og har denne i flere år, verdien til denne vil over tid reduseres av naturlige årsaker og du fører derfor en årlig avskrivning på varebilen for å reflektere dette. Du fører derimot en nedskrivning dersom noe uforventet skulle skje med eiendelen, for eksempel hvis den er involvert i en ulykke og verdien reduseres som følge. Det er med andre ord hendelsen som har utløst verdireduksjonen som definerer hvorvidt du fører en avskrivning eller nedskrivning. Det er mulig å nedskrive eiendelen delvis eller fullstendig, alt ettersom hvor stor skade den uforventede hendelsen har påført den.
Som nevnt innledningsvis, så fører disse to på veldig lik måte. Regnskapsføringen gjøres ved å debitere avskrivning- eller nedskrivningskontoen og kreditere eiendelskontoen med beløpet av verdireduksjonen. Avskrivninger er vanlige å gjøre i slutten av regnskapsåret for å oppdatere verdien på balansen slik at den stemmer ved inngangen til neste regnskapsår. Men siden den utløsende årsaken for en nedskrivning kan inntreffe når som helst, er det ubestemt når nedskrivningen skal regnskapsføres. En generell regel er dog at den bør føres senest innen 31.12 i samme år som hendelsen fant sted.
