I utgangspunktet sier aksjeloven at alle aksjer i et selskap gir like rettigheter, noe som kalles likhetsprinsippet. Med rettigheter menes slikt som rett til utbytte, muligheter for å omsette aksjene, stemmerett i generalforsamling og annet.
Imidlertid åpner aksjeloven for at et selskap etablerer ulike aksjeklasser med ulike rettigheter. Tidligere var det vanlig å bruke uttrykk som «ordinære aksjer» og «preferanseaksjer», men i dag er det vanligere å ta alfabetet i bruk.
Hva slags navn som brukes på de forskjellige aksjeklassene er ikke så viktig, men de fleste velger betegnelser som A-aksjer og B-aksjer, og eventuelt videre i alfabetet.
En av flere situasjoner der det kan være aktuelt med ulike aksjeklasser er ved en emisjon. Tenk deg at du vil ha en investor inn i selskapet ditt, men at den nye medeieren skal ha mindre innflytelse i selskapet enn antall aksjer skulle tilsi.
Dette kan gjøres for eksempel slik:
På et senere vil du gi bort aksjer til barna dine, uten at de skal kunne motta utbytte. Da oppretter du kanskje en C-aksje som altså gir ingen rett til utbytte.
Det er generalforsamlingen i selskapet som må vedta at selskapet skal ha ulike aksjeklasser, og så må bestemmelsen beskrives i vedtektene.
Det trenger ikke stå spesifikt A-aksjer og B-aksjer i vedtektene, men ordlyden må ha en åpning for at selskapet skal kunne ha flere aksjeklasser. For eksempel ved at det står «Det skal være 30 000 aksjer i selskapet, hvorav 15 000 i klasse 1 og 15 000 i klasse 2».
I tillegg må vedtektene spesifisere hvilke rettigheter og begrensninger aksjeklassene skal ha, for eksempel «Aksjeklasse 1 ha fulle rettigheter, mens aksjeklasse 2 har ingen stemmerett i generalforsamlingen, men lik rett til utbytte».
